Et skråblikk på det å være finnmarking.
Det er artige språkforskjeller: Å elte noe er å legge noe igjen et sted. Dette ordet førte til en del hoderysting fra oss søringer i starten, når folk for eksempel eltet bilen sin eller eltet en kopp i gave til skolen. Dette ordet førte imidlertid ikke til misforståelser, siden vi alle straks skjønte at dette betyr noe som vi måtte spørre om for å forstå.
Da er det verre med uttrykket Nåh! som har en helt annen betydning her enn hjemme i Trøndelag. Elevene bruker det i tide og utide, og da jeg fikk litt mer klarhet i hva det betyr, skjønte jeg at jeg har vært litt uhøflig. Jeg sier for eksempel "Nei, du kan ikke legge den der" og eleven svarer "Nåh!". Eller jeg sier "Jada, for jeg har dette programmet på dataen min hjemme jeg" og de svarer "Nåh...". Det er jo ingenting å svare på, tenker jeg. Det er jo bare en stadfestelse av fakta. Nåh, jeg vet da ikke helt om det var riktig. Det betyr nemlig noe sånt som "Jaså, hvorfor (ikke) det?" og krever i aller høyeste grad et svar dersom samtalen skal forløpe naturlig. Det vet jeg nå (etter to måneder med kun ignorering av det ordet som nok er hyppigst brukt på ungdomsskolen).
Husker dere den tyggisen som het Toy? Som ikke har vært å få tak i siden omtrent midten av nittitallet? Altså sånn ca da elevene ble født. Her oppe heter all tyggis Toy. Uten unntak. Det heter "kan jeg få en Toy?" og sier man tyggis eller tyggegummi så blir man ledd av.
Heldigvis har vi engelsk å ty til når ulikhetene blir for store:)
30.09.08 21:10
På fredag var jeg i et aldeles strålende hyggelig selskap.
Det kan du lese mer om her!
Torsdag og fredag er det kortere arbeidsdag.
Vi kom oss altså ut mens det fremdeles var lyst:)
Hadet!
25.09.08 18:43
Knæææææææær!
Vivian og jeg har mange ganger sittet i hver vår sofa i vår felles stue (da vi bodde i kollektiv) og snakket om hvor heslig og kvalmt det er med knær. Med knær som gjør vondt, kneskåler som glir rundt dit de ikke skal være, knær som bøyer feil vei, leddbånd som ryker eller blir strukket for langt... Kort sagt - ÆSJ! Vi er vel ikke spesielt pysete noen av oss, men når det gjelder knær, da er vi nok mildt sagt litt utilpasse.
Og hva har vi begge klart å pådra oss i løpet av høsten, i hver vår del av det langstrakte Norges land? Betennelse i kneet. Noen der oppe har en sans for ironi.
Det er ille nok å tenke på at noen skal klemme rundt på kneskåla og kjøre tommelen sin inn i det myke området som avdekkes når man skyver kneskåla til side. Men det er faktisk verre å oppleve det. Spesielt når det myke området under der er betent som pokker. Allerede da hånda ble lagt varsomt rundt kneet og man rørte litt på den mens man snakket om en følelse av potetmel og kram snø, var jeg ferdig til å dåne. Men verre ting skulle altså følge. Jeg kan herved bekrefte at ja, kneproblematikk er akkurat så kvalmt og usedvanlig heslig som vi trodde.
De siste ukene har jeg vært hos lege og fått medisin, og til naprapat for å prøve å ta knekken på selve årsaken til problemet. I mitt tilfelle er det altså slik at en stram lårmuskel klemmer kneskåla for hardt inn på det myke under, så det blir for mye friksjon. Æsja, sier jeg bare. Men man knuser opp skaden med lydbølger et par ganger i uka, spiser medisinen sin morgen og kveld, tøyer den slemme muskelen så tårene spretter, slutter med fjellturene, og håper på å bli bedre. Så langt uten særlig stort hell.
Og jeg må si jeg tror det hadde vært litt gøy om det hovne, betente kneet sprakk. Skal tro hva slags guffe som hadde kommet ut da..? :)
Foreløpig er det litt hardt psykisk å sitte alene og i tillegg måtte være relativt rolig. Det verste er selvsagt at jeg allerede fra dag en har blitt hjemsøkt av dommedagstankegangen - nå som jeg endelig har fått topp helse, og en aktiv livsstil - skal jeg plages med et vondt kne i årene som kommer nå da. Livet er URETTFERDIG! Og jeg VIL være ute og røre meg i stedet for å være sofasliter.
Okei, det var dagens dose med negativ tankegang. Det går bra altså. Seriøst. Dette er nok en bagatell i den store sammenhengen. Men det er ikke alltid like greit å se sånn på det når det er en selv som blir rammet:)
24.09.08 19:44
Vi har trent på triks i dag.
Og det er ganske greit å filme treninga faktisk, for da ser man sånne detaljer som for eksempel den lille gule rumpa som stikker mye lengre opp i været enn det er meningen at den skal:)
...trenger jeg nevne at det er lange dager her i nord for tida...? :)
Og ellers så har jeg ordnet med overnatting til Kine i Alta mens jeg er hjemme på høstferie i oktober. Hun skal på hotell, og jeg er rimelig spent på hvordan dette går. Heldigvis og kanskje dessverre skal jeg og alle som jobber på skolen være i Alta to dager før høstferien starter (kursopplegg med hotellovernatting for min del også), så jeg har altså anledning til å følge med på hvordan det går med tuppa. Men så må jeg jo liksom reise fra henne da, selv om det skulle vise seg at hun mistrives. Ja ja, jeg tror og håper at dette skal gå helt fint.
Det er i alle fall et bra alternativ til å ta henne med på flyet!
23.09.08 21:49
Nå skal jeg være sånn type "stolt mamma"...
...og legge ut førti nesten like bilder av gullungen. Men det er rett og slett bare fordi vi har vært ute og testa det nye kameraet, og det var litt mørkt... Så det ble portretter da, av den eneste modellen jeg har tilgjengelig.
Jeg gleder meg til å komme hjem i høstferien, og ta bilder av andre mennesker og dyr:) Bare vent dere!
Hadet!
22.09.08 20:02
Sykkel - og gåtur.
I utgangspunktet plager det meg fint lite med rein i byggefeltet; plena mi er en meterhøy vits med hundekjeks uansett. Men det som plager meg en hel del, er at disse reinene kommuniserer ved hjelp av høylytte grynt og rop. På nattestid. Kontinuerlig. De har mye å snakke om, og de føler ikke for å gå inntil hverandre og snakke litt lavmælt om det. Nattesøvn er altså blitt mangelvare siden onsdag, og i hvert fall det å sove med vinduet åpent og få inn litt frisk luft:)
21.09.08 14:55
Det ene settet mitt med presisjonsskrujern...
FAILBLOG - mye gøy :)
For øvrig... Det lille minnekortet passer i kompaktkameraet mitt, fant jeg ut nå nettopp. Der det tidligere pleide å stå
Pictures taken: 0
Remaining: 60
Står det nå
Pictures taken: 0
Remaining: 980
Og siden jeg slipper å sende tilbake dette kortet, så var jo det litt gøy da:)
21.09.08 12:18
Minnekortet er i Tromsø...
Så det.
I dag har tuppa og jeg gått oss en tur og fisket. Masse. Uten et eneste napp. Så neida, det er så sent på året nå at jeg liker ikke smaken på fisken. Derfor skal jeg nok runde av sesongen:)
Jeg måtte nesten ta en Janne Helen og ta bilde av Shimano-snella til den herlige stanga mi:
Grunnen til at jeg slo til på den helvetes dyre stanga som jeg strengt tatt ikke har bruk for til mitt amatørfiske, var det GENIALE p-formede futteralet. Lite, smart og robust. Jeg er kjent som fiskestangdødaren, og såg med dette en mulighet for å kunne bevare min egen fiskestang i god behold over litt tid da, selv om jeg konstant ødelegger andres.
I sommer ble jeg gjort oppmerksom på at futteralet ikke bare minner om en P, og deretter ble det selvsagt bare en måte å bære det med seg på:
Og jeg må si jeg er mildt sagt sjokkert over at jeg ikke la merke til dette selv. Jeg begynner å bli gammel.
20.09.08 13:57
Historien om da Rita kjøpte seg speilreflekskamera.
Jeg hadde selvsagt såpass til selvinnsikt at jeg skjønte at dette ville jeg ikke klare på egenhånd. Pressefotografen Janne Helen ble derfor kontaktet, med forespørsel angående startpakke for amatørfotografering. Videre kunne jeg surfe rundt på internettet med en konkret idé om hvilket kamera og objektiv jeg ville ha.
Greiene ble bestilt fra fotovideo.no, og en nooooget spent dame var innom på nettsiden ørti ganger om dagen for å følge med på hvor pakken var. Men den ble jo aldri sendt, så til slutt måtte jeg nesten ringe og høre hvorfor.
Det viste seg at amøben Rita hadde prestert å bestille et Canon-kamera, og et brukt objektiv som hørte til et Sony - kamera. Heldigvis er det mennesker og ikke maskiner som ekspederer bestillingene, og pakken ble ikke sendt før de hadde fått snakket med meg om dette virkelig var meningen. Sammen fant vi fram til riktig objektiv, mannen minnet meg på at jeg ville trenge minnekort, og han la ved et som ville passe.
Deretter fulgte en ny periode med sjekking av status femten ganger om dagen, og denne gangen var ordren godkjent, men det var umulig å spore pakken. Jeg møtte derfor ivrig opp på postkontoret (i landhandelen) hver dag i tilfelle pakken var kommet, men pakkelappen først ville lande i postkassa mi neste dag. Etter en ukes tid begynte jeg å ane uråd, for SÅ lang tid skal det vel tross alt ikke ta å sende ting fra Oslo til Nordpolen.
Ny telefon, ny oppklarende samtale. Mannen hadde glemt å ordne det slik at pakken ikke ble holdt igjen. Jeg la ikke skjul på hvor enormt skuffet og lei meg jeg ble ved å høre denne beskjeden, og avsluttet klagesangen med et uskyldig lite "kanj æ få me et UV-filter da kanskje?". Slik ordnet jeg meg altså med et gratis UV-filter som var verdt 800 kroner. Ikke verst:)
Nå kunne jeg følge pakken via sporingslinken, og var nesten gal av spenning da den var registrert på omlastingsterminalen i Tromsø. Ganske riktig, neste dag lå pakkelappen i kassa og det var bare å ile ned på Coopen og hente vidunderet.
Vel hjemme rev jeg opp pakken så isoporbitene flagret, monterte sammen ditt og datt, og oppdaget at minnekortet var urovekkende lite i forhold til det hullet der det skulle inn. Alle kan vel levende forestille seg hvor kjedelig det er når det som skal inn er så veldig, veldig lite i forhold til hullet.
Mannen på kundeservice kunne gapskrattende forklare meg at joda, jeg hadde fått feil minnekort. Og han kunne selvsagt se at jeg hadde hentet pakken klokka 17:05 og deretter brukt ca sju minutter på å komme meg hjem fra postkontoret, pakke ut, oppdage feilen, ringe kundeservice og få ham på tråden. Han skjønte altså min iver og dermed min påfølgende skuffelse, og jeg begynte så smått å snakke om hvilken farge jeg kunne tenke meg på kameraveska som jeg mente jeg skulle få som plaster på såret. Ny gapskratt, men nei. Ikke sjangs. Det er altså litt avhengig av hvilken mann man treffer på... Til slutt (da jeg innså at slaget var tapt) nevnte jeg UV-filteret, noe som førte til en ny runde med gapskratt men ingen kameraveske så klart.
Jeg velger selvsagt TOTALT å se bort i fra at jeg ikke ville hatt noe minnekort i det hele tatt om jeg ikke hadde fått hjelp av kundeservice, og jeg fokuserer derfor KUN på alle de feilene som andre har gjort. For helvete! Hadde ting gått som det skulle så hadde jeg vært i gang med fotograferinga for over ti dager siden.
Men alle vet jo hvor tålmodig jeg er, spesielt når det er noe jeg er veldig spent på. Så detta går så fint atte.
Nei, nå må jeg på nett og sjekke hvor langt minnekortet har kommet på reisen:)
17.09.08 13:23
Hallo!
Takk for engasjement, det var kjempemoro å lese at flere av dere har samme syn på saken som det jeg har... :) Etter en del ettertanke (det skjer faktisk moro, helt edru og lovlige ting som jeg har lyst til å blogge) og samtale med internettsupportmannen (Trond) har jeg bestemt meg for en ordning som jeg håper vil fungere.
Denne bloggen vil fortsette som vanlig, men noen av innleggene vil man måtte logge seg inn med passord for å lese. På den måten kan jeg fremdeles nå alle (de 13) leserne mine videre, både de som kjenner meg personlig og de som stalker meg;) Samtidig som jeg vil kunne fortsette den relativt direkte og usensurerte skrivinga mi. Hurra!
Så får vi håpe at dette vil være gjennomførbart i praksis. Time will show. Forresten merkelig at jeg ikke tenkte gjennom dette da jeg valgte yrke, at jeg kanskje ville måtte skjerpe meg litt på privaten. Men på det tidspunktet var det kun alle feriene som sto i hodet på... Huff, nå gjør jeg det IGJEN. Jeg klarer nok ikke å bli helt politisk korrekt uansett hvor hardt jeg prøver:)
Siden sist har jeg begynt styrketreninga for fullt, noe som har ført til at jeg har vært nærmest invalid hele uka. Jeg har også benyttet meg av muligheten til å bruke skolens anlegg på fritida, og vært en tur i svømmehallen for litt mosjon uten særlig belastning på skrøpelige ledd og muskler. Problemet med denne mosjonssvømminga er bare at det er drepende kjedelig. 12,5 meter, snu, 12,5 meter, snu... Etter en halvtime var psyken mer utslitt enn ... fysen (?) og jeg sleit seriøst med å presse meg utover ruslesvømmetempo. Men men, all aktivitet er vel positivt, selv om kondisen jaggu synker for hver dag jeg er her oppe i nord.
Vi har kjøpt inn et superskummelt bur som Kine forhåpentligvis skal reise i når vi skal hjem til jul. Med fly. Vi får se hvordan det går. Foreløpig har jeg kommet så langt at hun går inn frivillig og spiser maten sin med døra igjen. Det var IKKE noe lett prosjekt, så jeg tror det er like så greit å innse at her vil det trengs valium. For å skulle få henne til å være avslappet mens buret blir lempet rundt og sendt på diverse rullebånd er nok ganske så uoppnåelig.
På fredag var vi borte til Fiona & Co på taco, og det var første gang på en stund med sånn seriøs mat for min del. Man rigger seg liksom ikke til på denne måten når man er alene.
I helga har naboene Andreas og Mona kjøpt ny sofa, og jeg har fått den gamle. Så nå kan vi damene læxe på hver vår sofa, uten å behøve å krangle om plassen:)
Og til slutt et par bilder fra huset der vi bor. Som bekrefter at joda, man kan nok få seg arbeid her oppe i nord selv om man ikke har noe fagbrev. Eller relevant erfaring.
