Skills!
31.10.09 17:15
Femtilapp til den som klarer å gjette hva jeg har lært meg:)
For øvrig er jeg dårlig etter å ha tatt influensavaksine i går, så helga blir tam.
Update from the asylum...
27.10.09 17:09
Kinedyret er med i bilen på jobb for tida, og det går visst utmerket. Ved hjemkomsten er hun harmonisk og avslappet, strekker på fotene og hilser glad. I motsetning til den hysteriske, hylende, gale seansen som foregikk sist vi møttes etter hun hadde tilbrakt en arbeidsdag hjemme alene.
Dette er uansett ikke noen blivende løsning... Til vinteren blir det jo kaldt, og det må da bli utrivelig for henne. Pluss at bilen blir dekt av is på innsiden av rutene.
Nå har den etterlengtete dap-greia i hvert fall ankommet, og den ble plugget i støpselet i dag. Så vi får håpe at det fungerer. Nå har jeg lest meg opp litt på det også, og det er feromoner som frigjøres fra dispenseren; de samme beroligende feromonene som tispa skiller ut for å roe ned valpene sine. Forskning viser at disse feromonene fungerer avslappende og "betryggende" på voksne hunder også, så det er vel lov å håpe.
Øgla er uansett temmelig rastløs for tida, veldig kosete (til en forandring) og veldig sponsa på å finne på noe. Dette gjør at hun er mye mer utholdende og kreativ å trene med. Tidligere har vårt problem hovedsaklig vært at Kine blir fortvilet hvis hun ikke gjetter riktig (og får klikk og godbit) på de to-tre første forsøkene. Da ble det som regel syting, desperat gjentagelse av det samme forsøket, etterfulgt av at hun bare gikk og fant på noe annet.
Dette gjorde at jeg fikk litt lav terskel for å gi henne belønning, noe som igjen førte til mye feil trening. Som for eksempel at hun fikk klikk for å hoppe mot pappeska da jeg egentlig ville at hun skulle sette seg oppi den, noe som endte opp med at pappeska ble slengt rundt i alle retninger til slutt.
Nå derimot kan jeg holde igjen godbiten litt uten at hun gir opp, så jeg får belønnet akkurat den oppførselen jeg vil ha.
Målet med denne greia er at hun skal stå med alle fire beina oppi ei matskål eller lignende, men det er nok muligens litt høytsvevende - vi får se:)
Denne bildeserien (noe uklar pga selvutløser) er en liten oppsummering av en bittelitt lengre vei mot målet. Hun var innom noen avstikkere som ikke ble foreviget, eksempelvis ideen hennes om å ligge på rygg oppå lokket og bjeffe. Artig:)
Vi har imidlertid et lite problem (rumpa er også nedi), noe som selvsagt ødelegger litt for planen min med "stå oppi skåla".
På strikkefronten har det også skjedd ting. Den hvite snurrelua er ferdig, og jeg har begynt på et par leggings til å matche den grønne genseren.
Og så har jeg ordnet med enda et par sitater! :)
Lørdagskos:)
25.10.09 00:28
I dag ble det en skikkelig herlig jentetur i solnedgangen!
Og i kveld dro vi bort på besøk til Anne, Thomas, Fiona og Fru Drusse.
Det har som vanlig vært en super kveld, men akkurat nå er det bittelitt kjedelig å tenke på at Eli har innflytningsfest i nykåken, at ALLE er der og at jeg er her. Sånn er livet.
Men i morgen klokka 11 når jeg er oppe og hopper, da har jeg det vel ikke lenger så tamt i forhold til dem, tenker jeg;)
Okei... #2
24.10.09 11:45
Når jeg blogger lite er det som regel fordi det skjer veldig mye bra eller veldig lite bra. I det siste har det vært... Vel, det siste. Men men, vi står han a'!
Siden Kine har blitt en klump av stress, har jeg i kjent stil trålet internett etter interessante skriblerier om emnet. I den anledning fant jeg denne artikkelen, som jeg så absolutt synes var verdt å lese. Greit nok at man skumleser enkelte partier, men alle som har hund bør i hvert fall se igjennom.
Siden jeg ikke har noe mer fornuftig å komme med, legger jeg til et par sitater (menyen øverst) og så tar jeg en tur ut i stedet:)
Okei...
19.10.09 18:08
Jeg har ikke tatt et bilde på veldig lenge, og har egentlig ikke hatt noe særlig å melde heller. Dagene går, jeg er sosial og har det fint. Men nå må jeg i grunnen skrive et innlegg bare som terapi for min egen del.
Kine har tørna helt.
Som kjent så fikk hun en del problemer da taket ble reparert, men det har ordnet seg og alt var greit. Da jeg kom hjem fra arbeid kom hun rolig og nyvåken ut i gangen og hilste på mens hun strakte seg og gjespet.
Those days are gone.
Hun har nemlig bestemt seg for at nattesøvn er en uting. Soverommet er dødsens skummelt, og hun tør ikke engang se på senga si. Hun sitter og skjelver som et aspeløv der inne, og tida går stort sett med på å krafse på døra for å komme seg ut. Det er jo for så vidt ikke noe stort problem, hun kan godt sove på stua for min del.
Men hun sover ikke. Hun er livredd, og krafser rundt på alle dørene for å komme seg ut / inn på badet / inn i boden / inn for å vekke meg og mase på at jeg må stå opp.
Og så står hun og gjemmer seg bak møblene eller under baderomsinnredninga. Og når jeg står opp, rimelig uggen, sånn i tilfelle hun må ut på do, så tør hun ikke gå ut heller. Men skjelver bare og går inn igjen før bakfotene har vært utenfor døra.
Da jeg var borte på lørdag hadde hun faktisk åpnet vinduet i boden igjen, men ikke hoppet ut. Så døra til boden er nå låst hele tiden.
Det må være grusomt å være så redd!
Etter en ny runde med krafsing på alle dørene i går kveld/natt, tok jeg like så greit og bandt henne fast oppi den lille senga hennes. For å tvinge henne til å legge seg i ro litt. Det gikk faktisk greit, hun la seg ned og sovnet. Men der kan hun jo ikke være når jeg er på jobb på grunn av kvelningsfaren.
Da jeg kom hjem fra jobb i dag, var hun i gangen og hylte som en GAL da hun hørte at jeg kom. Ikke snakk om noen søvnig og harmonisk velkomst i dag nei. Og hun har vært manisk mens jeg var borte.
Hun har krafset i stykker persiennene på stua (hvor desperat er man når man prøver å rømme GJENNOM et vindu...?), knust en blomsterpotte og et bilde, krafset på kjøkkenpersiennen, vært på badet OPPI vasken og på benkeplaten ved siden av (sikkert et forsøk på å nå opp til vinduet det også), skrapet opp ytterdøra og generelt vært helt krakilsk. Hun har altså ikke tygget på noe eller vært destruktiv på den gamle måten, bare prøvd intenst på å komme seg ut.
Nå sover hun som en stein, for hun klarer visst å slappe av når vi begge er hjemme og sitter i hver vår sofa. Og kun da. Jeg kan tenke meg at det sliter både psykisk og fysisk å være så vettskremt. Dette må jo bare være en slags uforklarlig angst.
Og hva skal man gjøre? Et bur ville jo minke destruksjonsmulighetene betraktelig, og samtidig kunne gi henne en trygghetsfølelse mer enn om hun skal svirre rundt i hele leiligheten. Og let's face it, det er jo bare et spørsmål om tid før hun faktisk LÅSER OPP YTTERDØRA og forsvinner for godt hvis hun skal gå løs. Men så vet jeg jo at hun er manisk også i bur, og sikkert vil skrape og bite og dytte på buret til tennene og klørne knekker. Ikke noen god tanke det heller.
Akkurat nå er jeg overmannet av mismot, og ser egentlig ikke noen trøst. Hunden er nervevrak, og uansett hva jeg gjør og hvor jeg oppbevarer henne så vil hun jo faktisk ha det helt forferdelig
Men samtidig så tenker jeg at jeg faen ikke skal gi opp denne gangen heller, og at det har røynet hardt tidligere også uten at verden har gått under. Etter regn kommer sol og alt det der. Jeg har bestilt en såkalt dap på nett, håper den funker. Jeg husker at Turid Buvik anbefalte dette til stressa hunder. Det er mulig hun skulle hatt LITT sterkere kjemikalier for å bli noenlunde normal, men men.
Vi får nå se.
Jeg måtte bare få det ut. Snakkes.
Tjollahopp! :)
13.10.09 18:48
Den siste uka har det skjedd så mye at jeg liksom ikke har fått roen over meg til å knote med bloggen. Jeg har i alle fall hatt et strålende sosialt liv, og nå er det på tide med litt sofatid igjen:)
Siste dagen i Tromsø (som selvsagt er en evighet siden) dro Kine og jeg bort til fjellheisen mens Karina var på jobb. Der satt bare de to karene som var ansvarlige for driften, og kula'n mens de drakk kaffe. Tåke, snøslaps og drittvær generelt er altså ikke forhold som trekker de helt store folkemengdene til gondolheisen. Men vi ble da kjørt opp vi, og det var nesten litt sånn VIP-opplegg:)
...noe som ble starten på en voldsomt irriterende tergelek der hun nektet å komme bort til meg mer. Jeg og gondolmannen ble derfor der oppe noe lenger enn planlagt, men det var jo heldigvis ikke noe stress:) Innimellom kom den gule øgla slæddende på fire stive bort til vindusveggen på den stengte restauranten der vi satt, og kikket inn med et vilt blikk for å følge med at jeg var der. Men å komme når jeg ropte? Nei. Eller bli med inn når jeg holdt døra åpen? Supernei.
Til slutt satte den smarte mannen en bruskasse til å holde døra åpen mens jeg satt der inne og ventet. Og okei, hun er lur, men SÅ jævla lur er hun ikke.
Fordi hun kom jo selvsagt inn en tur, og da hun kastet seg mot døra, for å se meg stå der og blokkere åpningen... Vel, la oss si det sånn at jeg elsket å se det gå opp for henne at hun hadde driti på draget.
Vel hjemme fra ferien i Tromsø, gikk turen tilbake til Alta på todagers kurs. Det er visst ikke lenger noe jeg har i kroppen, dette med å sitte stille på skolebenken en hel dag. Jeg sleit, for å si det sånn!
Og Kine har gjort et seriøst forsøk på å bli nakenhund igjen. Så det er tydeligvis noe som skjer på høsten og våren dette med å "kaste ulla".
Vel hjemme ble det derfor børsting, og det ble MENGDER:)
Så får man vel fort strikket seg et par votter som lukter våt hund i regnvær!
Ellers har det gått i ett hele uka, så i dag ble første seriøse hjemmekveld med matlaging og polering av kåk.
Hadet! :)
Høstferie er digg! :)
05.10.09 19:18
Karina var ikke helt i formen da vi gikk ut, så hun dro hjem tidlig. Men dette er ikke spesielt vanskelig å komme i kontakt med folk her, så jeg led ingen nød av den grunn:)
Da det var klart for søndagstur, hadde jeg merkelig nok litt motivasjonsproblemer grunnet laber form, og satte to krav til dagens turområde. Det måtte være fint der (ikke noe trasking i kjedelige løyper eller boligstrøk) og det måtte ikke være bratt (formen tilsa ikke helt noen fjellheisentur eller lignende). Karina ordnet saken på proft vis, og formiddagen ble formidabel.
Ferieværet er det ingenting å si på, og i dag da vi hadde formiddagen alene gikk Kine og jeg en tur over tromsøbrua og rundt i byen. Den brua er en kilometer lang, og den føltes jaggu like høy også da vi sto på midten. Kine og jeg hadde omtrent samme grad av frykt og fascinasjon da vi tittet ned - det var skummelt, men det gikk liksom ikke an å la være heller:)
Planen om å ha en herlig creme fraiche - torske- og scampigryte på trappene til Karina kom hjem fra jobb gikk også strålende, men det heter seg jo at man må lære noe nytt hver dag. Selv om jeg har blitt utgammel (ja, jeg har issues med at jeg snart fyller 25) så kan jeg jo ikke slutte med det helt enda. Derfor bestemte jeg meg for å lære litt om varmluftkomfyrens finesser. Jeg har bodd flere steder i mitt liv, men et sånt vidunder har jeg aldri hatt. Mamma og pappa kjøpte seg det etter at jeg dro, så jeg fikk ikke sjansen der heller.
I hvert fall gikk jeg for innstillingen med ei vifte og en strek over. Det viste seg å være varmluft med en slags grillfunksjon (ble jeg forklart på et senere tidspunkt med overbærende stemme), noe som førte til at maten tørket opp totalt i stedet for å bli saftig og herlig med creme fraichesaus over hele. Etter at den hadde tørket (mens jeg fortsatt slanget meg i sofaen og ante fred og ingen fare) ble den varmblåst/grillet til det ugjenkjennelige.
Så da jeg kom for å sjekke ståa, var det et slags fiskekull som lå i forma. Herlig.
Men Karina tok turen til butikken og handlet de samme ingrediensene på nytt, (og forklarte meg litt om ovnen sin) og på andre forsøk ble det heldigvis fantaztizk mat. Om enn litt senere enn planlagt:)
Tromsø:)
03.10.09 19:39
I dag ble det først en tur til byen, der Avensisen fikk seg to nye dekk. Siden mannen mente jeg kunne dryge det litt med å kjøpe de andre to dekkene, fikk jeg litt cash til overs. Da ble det både frisørtime og bling - bling!
Jeg er klar over at det ble litt ego. Men sånn er det noen ganger. Ikke ofte man har ny sveis OG nye øredobber;)
Og ved hjemkomsten skiftet jeg dekk på bilen til søstera (hun plages med ryggen) mens hun lagde en vidunderlig lasagne. Så nå ligger vi på sofaen og er så mette at det er vondt. Samtidig som vi prøver å motivere oss til en tur ut på livet. Skal nok bli moro, tenker jeg. Tromsø skuffer nok ikke denne gangen heller:)
Høstferie!
02.10.09 17:55
Kine og jeg pakket bilen i morges, og kjørte til Tromsø. Dermed fikk vi oppleve flere årstider på en dag:)
